"Jeg er så sliten …" 

Om følelsen av å ikke strekke til

Når pausene ikke hjelper

Bildet over viser et øyeblikk av en smilende familie – avslappet og glade. Selv om livet kan romme mange slike øyeblikk, vet jeg at familielivet også har perioder som kan kjennes tyngre enn det man klarer å stå i.

Som trebarnsmor vet jeg noe om hvordan det er å prøve å strekke til på mange arenaer samtidig. Jeg vet hvordan det føles å ikke levere hundre prosent – verken hjemme, på jobb, i studiene eller i parforholdet. I perioder har den setningen jeg har sagt oftest vært: «Jeg er så sliten…»

Denne slitenheten forsvinner ikke etter en god natts søvn – eller tre. Den kommer snikende når du har vært for mye, for lenge. Når du gir alt du har, men det likevel ikke føles som nok.

Mange jeg møter – både i terapirommet og ellers – forteller om en hverdag som krever mer enn de har å gi. Det kan være vanskelig å be om hjelp. Man vil ikke være til bry. Noen har ingen å spørre, andre har familie langt unna, eller foreldre som ikke har mulighet eller overskudd til å bidra.

Det tærer på. For selv når du gjør så godt du kan, føles det ikke som nok. Kanskje du kjenner at du ikke strekker til på noen av frontene – at du ikke klarer å gi fullt ut verken til jobb, barn eller partner. Og det som er igjen, kommer ofte ut som dårlig samvittighet, irritasjon og følelsen av å svikte. Kanskje den du er glad i, bare møter den slitne og irritable versjonen av deg. Og det gjør vondt, fordi du vet at du egentlig har mer å gi.

Du trenger ikke bære alt alene. Det finnes kanskje ingen raske løsninger, men av erfaring vet jeg at det kan hjelpe å snakke med noen. Å møte et menneske som lytter, og som er der sammen med deg – akkurat der du er. Noen ganger er det nettopp det som skal til.

Kanskje du kjenner deg igjen. Kanskje du trenger et sted å sette ord på det du står i.
Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt.